Å mestre et språk innebærer mer enn å kunne bøye verb eller forstå en avisartikkel. Språket gir tilgang til sosiale fellesskap, men kan samtidig fungere som en grense mellom dem som oppfattes som innenfor, og dem som står utenfor. I arbeidslivet forventes det ofte at ansatte behersker både faglige uttrykk og uformelle samtaler. For en nyankommen kan nettopp småpraten være mer krevende enn de formelle oppgavene. Dette betyr ikke nødvendigvis at språkkrav bør senkes. Derimot bør vi undersøke hvordan arbeidsplasser kan skape rom for språklig utvikling uten at deltakelse utsettes på ubestemt tid. Mentorordninger og tydelig kommunikasjon kan gjøre det lettere å bidra mens man fortsatt lærer. Samtidig må ansvaret fordeles: Den enkelte trenger muligheter til å øve, og fellesskapet trenger vilje til å lytte. Når språklig mangfold behandles som en ressurs, kan flere erfaringer bli synlige. Spørsmålet er derfor ikke bare hvor godt en person snakker, men også hvilke betingelser som gjør det mulig å bli hørt.