Mona hadde en kalender som var full av avtaler, oppgaver og små gjøremål. Selv på fridager tenkte hun på alt hun burde rekke. Da en venn spurte når hun sist hadde hatt en rolig ettermiddag, klarte hun ikke å svare. Hun begynte å se nærmere på hvordan hun planla uken. Noen oppgaver var nødvendige, mens andre kunne gjøres sjeldnere eller deles med familien. Mona prøvde å legge inn korte pauser uten et bestemt mål. I starten føltes det uvant å ikke være produktiv hele tiden. Etter hvert oppdaget hun at pausene gjorde det lettere å konsentrere seg om det som faktisk var viktig. Hun lærte ikke å planlegge mindre ved å slutte å bry seg. Hun lærte å skille mellom det som hastet, og det som bare føltes som et krav.