I en virksomhet diskuteres et nytt system for å måle effektivitet. Lederen argumenterer for at felles tall kan gjøre forventningene tydeligere og hjelpe ansatte med å se hvordan arbeidet utvikler seg. Uten målbare opplysninger kan det være vanskelig å oppdage forsinkelser eller vurdere om en endring faktisk har hjulpet. Dette er et argument for å bruke målinger, men ikke nødvendigvis for å la dem avgjøre alle vurderinger. En medarbeider påpeker at tid brukt på å støtte en ny kollega eller forklare en vanskelig sak sjelden blir synlig i den samme oversikten. Hvis bare oppgaver som kan telles, belønnes, kan de ansatte prioritere rapporterbare resultater framfor arbeid som styrker samarbeidet. Medarbeideren avviser dermed ikke enhver vurdering, men spør om systemet gir et tilstrekkelig bilde av virksomheten. Begge ønsker bedre arbeid, men de legger vekt på ulike former for kunnskap. På møtet foreslår deltakerne å kombinere tall med beskrivelser av erfaringer og kvalitet. En slik løsning krever at ledelsen forklarer hvordan opplysningene skal veies mot hverandre, ellers kan vurderingen framstå som tilfeldig. Dersom systemet belønner en snever del av arbeidet, kan ansatte handle rasjonelt og likevel svekke helheten. Spørsmålet er derfor både hva målinger gjør synlig, og hvilke oppgaver de gjør lette å overse. Omsorg og samarbeid bør kunne diskuteres konkret, uten å bli brukt som en begrunnelse for å unngå enhver vurdering. Leseren må skille mellom argumenter for måling, kritikk av et bestemt system og forslag til hvordan systemet kan forbedres.