På et lokalt arrangement diskuterte deltakerne hvordan en årlig feiring skulle utvikles. En deltaker ønsket å bevare programmet slik det hadde vært i barndommen, fordi de kjente innslagene ga en følelse av kontinuitet. En annen mente at flere i nærmiljøet burde få mulighet til å kjenne seg igjen i feiringen. Forslaget var ikke å fjerne alle eldre innslag, men å undersøke hvilke nye aktiviteter som kunne legges til. Uenigheten handlet dermed både om programmet og om hvem som fikk definere tradisjonen. Gruppa undersøkte tidligere programmer og oppdaget at flere elementer som ble omtalt som opprinnelige, var kommet til senere. Det betydde ikke at disse innslagene var mindre verdifulle, men at ordet opprinnelig ikke kunne brukes uten videre. Rapporten fra møtet skiller derfor mellom det deltakerne husket, det dokumentene viste, og det de ønsket å gjøre framover. Et slikt skille gjør argumentasjonen mer presis uten å avgjøre alle spørsmål om verdier. Bevaring og fornyelse framstår ikke nødvendigvis som absolutte motsetninger. En tradisjon kan gi kontinuitet nettopp fordi mennesker gjør den relevant i nye situasjoner. Samtidig bør endringer begrunnes, slik at tidligere erfaringer ikke bare skyves til side. Kulturarv kan på denne måten forstås som en samtale mellom minner, dokumentasjon og nye behov.