I et boligfellesskap ønsket noen beboere mer sosial kontakt, mens andre satte pris på å kunne trekke seg tilbake. Da styret foreslo faste fellesmiddager, reagerte folk forskjellig. Noen så en mulighet til å motvirke ensomhet. Andre var bekymret for at deltakelse skulle bli en uformell forventning. På et møte beskrev de hvordan samme tilbud kunne oppleves både som en invitasjon og som et press. Styret valgte derfor å prøve en ordning der folk kunne delta uten å måtte forklare hvorfor de eventuelt lot være. Det ble også laget mindre aktiviteter med ulike tidspunkt. Etter en stund deltok flere, men ikke alltid de samme personene. Erfaringen viste at fellesskap kan bli sterkere når det gir rom for forskjellige måter å høre til på. Nærhet er ikke nødvendigvis det samme som hyppig kontakt. For noen kan det være nok å vite at hjelp finnes dersom den trengs. Et inkluderende bomiljø bør derfor ikke måles bare i antall deltakere på et arrangement. Det bør også vurderes ut fra om beboerne kan være med på egne premisser og samtidig respektere andres grenser.