Da et nytt kunstverk ble satt opp på et torg, reagerte innbyggerne svært forskjellig. Noen syntes det var vakkert, andre mente at pengene burde vært brukt til noe annet. En lokal gruppe inviterte derfor til en samtale om verket og stedet det sto på. Deltakerne fortalte hvilke minner torget vekket, og hva de ønsket at et offentlig rom skulle gi plass til. Kunstneren forklarte ideen bak arbeidet, men sa også at verket kunne forstås på andre måter. Denne åpningen gjorde samtalen mindre opptatt av å finne én riktig tolkning. Uenigheten om kostnader og prioriteringer forsvant likevel ikke. Den fikk bare en tydeligere form. Erfaringen viste at kunst i et felles rom både kan være en gjenstand og en anledning til offentlig samtale. Det er ikke nok å si at et verk skaper debatt, dersom debatten ikke gir plass til dem som blir berørt. Samtidig kan et kunstverk ha verdi uten at alle liker det. Spørsmålet blir hvordan man kan diskutere både estetiske erfaringer og felles prioriteringer, uten at den ene typen argument automatisk gjør den andre ugyldig.